Norsk turnéhelg

• 

• 

• 

• 

• 

Noen ganger glemmer man hvor vakkert det er der man kommer fra.

Denne sommeren fikk jeg oppleve Norge på en måte jeg egentlig aldri har gjort før. På én helg besøkte vi tre forskjellige festivaler, i tre helt forskjellige deler av landet – Moldejazz i Molde, Malakoff på Nordfjordeid og Vinjerock ved Jotunheimen. Helgen etter fortsatte reisen til Fres Festival i Fresvik.

Det betydde mange timer på veien.

Men overraskende nok føltes ikke kjøringen som den kjedelige delen av turneen. Tvert imot. Det føltes nesten som en del av opplevelsen.

Når man reiser gjennom denne delen av Norge, er avstandene store. Veiene snor seg mellom fjell og fjorder, og flere steder stopper veien bokstavelig talt ved vannet – og reisen fortsetter med ferje.

Så kjører man videre.

Forbi enorme fjell, fossefall, små bygder, grønne daler og fjorder som nesten ser uvirkelige ut.

Jeg tror jeg for første gang virkelig forstod hvor heldig jeg er som kommer fra dette landet.

Jeg har selvfølgelig sett norsk natur hele livet. Men kanskje jeg var for ung til å forstå hvor spesielt det faktisk er. Når noe alltid har vært rundt deg, er det lett å tro at det bare er normalt.

Nå så jeg det med helt andre øyne.

Første stopp var Moldejazz i Molde, en festival med historie helt tilbake til 1961. Under festivalen fylles byen av musikk, mennesker og liv, med fjorden og fjellene som bakteppe.

Derfra gikk turen videre til Malakoff på Nordfjordeid. Festivalområdet ligger i grønne Malakoffparken, like ved Eidselva og fjorden, omgitt av den dramatiske vestlandsnaturen.

Så kom kanskje den festivalen som fascinerte meg aller mest: Vinjerock.

Vinjerock ligger ved Eidsbugarden, midt i fjellandskapet ved Jotunheimen. Her er ikke naturen bare bakgrunnen for festivalen – den er en del av hele opplevelsen.

Mange kommer med telt og bor ute gjennom festivalen. På dagtid går folk turer i fjellet og naturen, før de senere samles til konserter og festival.

Jeg synes det er helt magisk.

Det minnet meg litt om følelsen jeg fikk på Trænafestivalen. Det finnes en helt spesiell type mennesker på slike festivaler. Jordnære, åpne, frie og utrolig hyggelige.

Og på en eller annen måte føles det så typisk norsk.

Ikke nødvendigvis den versjonen av Norge man viser frem gjennom de mest polerte bildene, men noe som for meg representerer mye av den ekte norske folkesjela: nærheten til naturen, teltet, fjellet, fellesskapet, musikken og den ganske ujålete måten mennesker møter hverandre på.

Jeg snakker mer om akkurat dette i videoen lenger nede i innlegget.

Helgen etter kjørte vi videre til Fresvik for Fres Festival, og igjen fikk vi litt tid mellom jobb og opptreden til faktisk å se oss rundt.

Denne gangen fikk jeg blant annet oppleve en stavkirke.

Og igjen kom den samme følelsen: Hvordan har jeg ikke forstått hvor utrolig dette er før?

De norske stavkirkene er blant de mest fascinerende restene av middelalderens trearkitektur. De ble konstruert gjennom avanserte sammenføyninger av treverket, hvor delene ble felt inn og låst sammen med blant annet trenagler, i stedet for å være avhengige av moderne metallfester. Treverket ble beskyttet mot det harde norske klimaet med tjære laget av furu.

Og flere av disse trekonstruksjonene står fremdeles, mange hundre år senere.

Det gjør meg faktisk stolt.

Stolt over håndverket. Historien. Naturen. Og over å komme fra et lite land som har så mye identitet gjemt mellom fjellene.

Denne turneen har derfor blitt noe mer enn bare festivaler, scener og show for meg. Jeg har fått tid til å se landet mitt mens jeg reiser gjennom det – og kanskje forstå det på en måte jeg ikke var gammel nok til å gjøre tidligere.

Jeg er utrolig takknemlig for at jobben min lar meg dra på turné gjennom noen av de vakreste delene av landet mitt.

Og jeg tror jeg har blitt litt mer forelsket i Norge på veien.